Telttur på Lifjell i 50-årsflom
- kari gigernes
- 25. juli 2024
- 6 min lesing
Altså, når har ting noen gang gått etter planen når vi drar på tur? Men det er vel kanskje noe av det som gjør turene våre morsomme?!
Søndag 21.7. vendte vi snuten mot Lifjell. Vi hadde lyst på en litt lengre tur igjen, uten at vi måtte kjøre så langt. Lifjell er bare halvannen times kjøretur unna, så det passet oss fint. En liten pitstop på McDonalds på Notodden før vi kjørte opp på fjellet. Været var nydelig og ganske varmt, men vi visste at det ikke ville vare. Det var meldt ganske mye regn på natten, men det skulle gi seg ved 09-10 tiden dagen etter i følge Yr..... vel, Yr kan ta seg "ei bolle"..... mer om det senere.
Vi startet å gå like over kl 13.00 og det var ganske mye folk på starten av turen. Det er en stor parkeringsplass ved Lifjellstua, så det er nok mange som går tur her. Stien var tidvis ganske bratt og veldig mye sten, så det gikk ikke fort! Etter et par km var det plutselig ikke et menneske å se lenger, så vi kunne virkelig nyte naturen alene.
Lifjell har et helt annet landskap enn steder vi har vært tidligere. Det er veldig grønt, kupert og du vet aldri hva som skjuler seg rundt neste sving. Det var et veldig morsomt sted å gå tur! Etter drøye 6 km kom vi frem til Skardtjønn som var dagens mål. Vi krysset en liten bekk og fant oss en fin teltplass.
Vi gikk litt rundt for å finne den beste plassen og fikk opp teltene ved siden av hverandre. Vi fikk i oss litt mat og ble liggende i teltene å slappe av da været begynte å endre seg. Det blåste opp, ble langt kaldere og etter hvert begynte det å regne. Og så startet moroa...... I fjor måtte vi avbryte turen vår i Langsua pga at teltene våre lakk som ei sil. Amerikanske telt som var sømforseglet, men som vi trodde at også skulle tåle norske forhold. I år har vi jo begge gått til innkjøp av Barents Snota 1 pers. En fantastisk telt for 1 person med veldig god plass, godt fortelt, og veldig lett. Rett i underkant av 1.4 kg med alt du trenger. Barents Outdoors er jo norsk, og jeg har aldri opplevd, eller bekymret meg for at norske telt ikke skal tåle regn, men nå var vi jammen i gang igjen. Det tok ikke lange tiden før det dryppet inn ved ventilen i hodeenden (og det regnet ikke engang særlig mye). Det opplevde jeg i Skottland også, men antok at det bare var pga vinden. Ingvild merket ikke noe til dette på den turen. Men etter hvert bare tiltok dryppingen, meg måtte omorganisere alt i forteltet, for tingene mine ble våte. Jeg ropte over til Ingvild om det lakk hos henne, men det gjorde det ikke. Men det tok ikke mange minuttene før hun ropte tilbake "det lekker her også". Og det tok ikke lange stunden før det ikke bare var ved ventilen det lakk inn. Ved alt av sømmer så dryppet det inn. Klok av skade fra i fjor, hadde vi heldigvis med oss regnponchoer og klesklyper. Fikk drapert ponchoen over innertelt i hodeenden og over utstyret slik at det holdt seg tørt.
Det ble en litt anspent natt pga usikkerheten rundt teltet, men vi fikk da sovet litt. Da jeg våknet på morgenen dag 2, fikk jeg bange anelser.... Plutselig hørte jeg et skikkelig fossefall, det hadde vi da ikke hørt dagen før? Jeg åpnet teltet og ble møtt av en tykk vegg med tåke og praktisk talt null sikt. Jeg måtte hente litt vann til kaffen og gikk ned til bekken vi hadde krysset dagen før. Den lå jo like ved, men pga den tykke tåken, så jeg den ikke. Jeg gikk ned til den og begynte å le høyt og innså at vi kom oss ikke noe sted på en stund! Fra å være en bekk på kanskje 1 meter dagen før, var den nå minst 10 meter bred! Tomtegrensepinnen som vises på bildet litt lenger oppe, var helt usynlig!
Vi vurderte situasjonen time for time gjennom dagen. Det var jo helt klart at det kom mer regn enn hva som var meldt og det varte mye lenger. Vi slo raskt fast at vi hadde ikke så lyst til å gå på ukjente stier når tåken var så tykk og det var veldig mye glatt sten som man lett kunne snuble på. Vi hadde nok kommet oss over bekken, men hadde ikke så veldig lyst til å gjøre som Monsen - å gå over med sko og klær. Det er ikke så stas å være våt. Siden vi ikke hadde mobildekning og ikke visste hvordan værmeldingen nå var, vurderte vi å bare pakke alt sammen, blåse i om alt ble vått, og reise hjemover (takk og lov for at vi ikke gjorde det - mer om det senere). Når kl ble 15 og det ennå ikke hadde sluttet å regne, ble vi enige om at vi tok en natt til på samme sted. Etter en liten ettermiddagslur, våkner jeg til at det endelig er opphold og utpå kveldingen kommer det jammen noen solstråler også. Da tok vi oss en liten gåtur i området og litt høyere opp fikk vi noen sekunder med mobildekning. Da fikk vi sjekket været for dagen etter, det var meldt sol på formiddagen og tordenvær på ettermiddagen - Jippi.
Det var et fantastisk flott kveldslys, så vi satt ute med noe varmt i koppen og skravlet litt før vi tok kvelden.
Dag 3 fikk vi endelig forflyttet oss fra Skardtjønn og i retning bilen igjen, men en annen rute enn den vi tok opp. Bekken hadde heldigvis krympet betraktelig, så vi kom oss relativt tørrskodd over. Vi gikk til Sandtjønn, ikke særlig lange turen, kun 4 km ca. Det vannet var omkranset av høyere fjell, det tenkte vi var lurt med tanke på tordenværet som var meldt.
Det første vi møtte på, rett rundt svingen fra der vi lå, var en flokk med kuer..... Ingen overdrivelse å si at vi ikke er stor fan av kuer, så vi kravlet oss opp en fjellside for å unnå de, de sto nemlig midt i stien. Turen til Sandtjønn var også veldig fin. Mer av det fantastiske landskapet som man ikke blir lei av å gå i, grønt og skjønt og vi møtte ikke et menneske. Kanskje ikke så rart.....
Vi tok oss relativt god tid på vei til Sandtjønn. Vi kom først til en liten strand, men den var dessverre ikke stor nok for oss begge, så vi måtte legge oss litt lenger bort. Det var et veldig koselig vann og etter hvert dukket solen ordentlig opp også.
Dessverre varte ikke gleden særlig lenge. Kl 16 begynte det å hagle og ikke lenge etter startet det å hagle. Så regnet det litt, ny haglbyge og en runde til med tordenvær.... Selv om vi hadde teltene rett ved siden av hverandre, var det umulig å prate sammen. Teltene fikk tørket skikkelig i sola, men det holdt med 5 minutter med regn, så lakk det inn fra alle sømmer igjen.
Regnet ga seg etter noen timer og nok en gang ble det en fin kveld med flott lys og litt kveldssol.
Vi våknet dag 4 til oppholdsvær. Det ble litt småregn på vei tilbake til bilen, men ingen store mengder. Turen fra Sandtjønn til Lifjellstua var på drøye 4,5 km og stort sett bare nedover. Nok en gang traff vi ikke på et menneske, men med tanke på været som hadde vært, var det vel ikke så rart og det fikk jo snart en ennå bedre forklaring.
Da startet å kjøre ned fra Lifjell, begynte vi å stusse over mengden veiarbeid, vei som ikke var asfaltert med dårlig grusvei. Vi kunne ikke helt huske at det var slik da vi kom. Begynte å legge merke til skader her og der etter vann så vi begynte å ane ugler i mosen. Etter litt googling fant vi ut at vi faktisk hadde vært værfaste uten at vi visste det. Veien til Lifjell hadde blitt helt vasket bort søndag kveld, flere hundre hytteturister (og oss) hadde vært innesperret. Og det var her vi innså at det jammen var godt at vi ikke hadde gått tilbake til bilen på mandag, vi hadde jo uansett ikke kommet oss noen vei og alt ville ha vært kliss vått. Vi var også glade for at vi ikke hadde visst noe om dette, da hadde vi nok stresset over maten. Å sitte der i uvisse, ikke ane noe om når veien åpner, da måtte vi ha startet å rasjonere maten. Vi hadde jo bare akkurat mengde mat til de dagene vi skulle være borte. Men vi slapp heldigvis dette da veien hadde åpnet tirsdag kveld og vi kjørte ned onsdag formiddag....
Det ble en stopp på Notodden på returen også, men denne gangen på en bensinstasjon for en skikkelig burger. Alltid godt med noe skikkelig (og salt) å tygge på etter dager med Real turmat.
Selv om vi var veldig uheldige med været, var Lifjell et utrolig flott sted. Nok et sted vi forhåpentligvis vil reise tilbake til en gang. Vi var "alle" enige om en flott og begivenhetsrik tur - akkurat som det pleier å være når Vimsene er på tur :P Vi holdt både mot og humør oppe og er heldigvis gode på å le av situasjonene vi havner oppi. Ikke snakk om at slike "uhell" gjør lysten på flere turer mindre, tvert om!
Comments